Hvis noen hadde fortalt meg hvilke låter som skulle spilles, hvilken rekkefølge de skulle spilles i og hvilket lydbilde bandet tenkte å gå for, hadde jeg nesten fnyst og ledd det bort. Spesielt når Killing in the Name Of ville blitt nevnt. Heldigvis visste jeg ikke helt hva jeg gikk til.
All mulig honnør går til bandet som backer Joddski. Tight, presist, scenetekke og dyktige musikere som har en bred forståelse for musikk som er få forunt i disse internettdager. Å dra frem høydepunkter i et så helhetlig show blir for dumt, så det gidder jeg ikke begi meg utpå.
Jan Steigen befester sin posisjon som Norges desidert beste hypeman og backup. Her må vi nesten trekke frem Bodø City låten hvor jeg for første gang hørte Jan Steigen fremføre sitt vers live (det er ihvertfall første gang jeg faktisk husker å ha hørt det….). En ting er i hvert fall sikkert: Den mannen har øvd (kommer tilbake til øvingen litt senere). Å høre en låt som jeg har hørt 100 talls ganger på plate fremført live på denne måten ga meg nesten tårer i øynene. Jan Steezy er fucking untouchable.
Så over til hovedpersonen, Joddski. Etter uttallige Tungtvannkonserter, som alle som en, har vært fantastisk hadde jeg aldri ventet meg å bli så overrasket. En vokalprestasjon jeg ikke har opplevd maken til fra en norsk artist. Han kommer nok aldri til å synge med de tre tenorer, men hvilken rolle spiller det når du dreper de tre r’ene Rap, Rock og Reggae. Det er vel nesten ikke mer å si enn at listen er lagt. Joddski fremstår som en mester i tydelighet, rytme og timing.
For lokale artister som gjestet konserten i går håper jeg dette var en liten øyeåpner for hvordan det kan gjøres med hardt arbeid og masse øving. Jeg prøver ikke å si at man skal prøve å gjøre det samme. Jeg håper inderlig ikke at alle rappere plutselig bare skal ha liveband og gjøre rocka versjoner av alle låtene sine. Men uansett hvilken vei man velger å gå så er øving nøkkelen.
Jeg kjenner jazzmusikere som har brukt store deler av sin våkne tid på å øve. Time inn og time ut. Og disse folkene må av og til spille for honorarer som er lavere en ”store” norske rapnavn. Ja, det er to helt forskjellige sjangre og krever helt forskjellige egenskaper som artist, men når det kommer til øving så er ikke sammenligningen så søkt allikevel.
Når man kjøper billett til en konsert burde egentlig publikum kunne forvente seg at showet blir skikkelig gjennomført. Det finnes selvfølgelig mange veier til Roma. Når jeg f. eks ser en punk konsert er ikke det tekniske det viktigste. Jeg vil se at de som spiller gjør det med innlevelse. Jeg vil gjerne trekke frem Bergenspunkerne Di Kjipe som jeg så på Trøkkeriet for kanskje ett og et halvt år siden ved en ren tilfeldighet. Timingen satt ikke helt, lyden var egentlig ganske dårlig, men den innlevelsen og tilstedeværelsen som var på scenen var av en annen verden og gjorde det til en enorm forestilling.
På rapfronten går det også bra i Bergen. To gode eksempler er A-Laget og Lars Vaular. A-Laget kjører standardoppsett med DJ og Lars Vaular kjører på med Livebacking. Begge disse leverer gode shows, MEN: Det er fremdeles en del å gå på live før de har realisert sitt fulle potensial. Jeg synes ikke alltid at det låter bedre live enn på plate og det er virkelig noe av det som er så fantastisk med livefremføringer av musikk. Låtene får en ny dimensjon når man hører de live. Begge nevnte artister har kanonbra scenetekke og det er enormt kult å se konsertene, men med mer øving kan det bare bli bedre. Da blir også listen lagt høyere for aspirerende artister og ingenting er jo bedre enn det!
Nå er det kommunen som må steppe opp og levere øvingslokaler til folk slik at de får en mulighet til å virkelig vise hva de er god for. Akkurat nå ser fremtiden jævla lys ut!
Til slutt er det bare å takke Joddski med band for en inspirerende kveld!
